Lars

Lars Olsen har kommet til syne i min historie.
Helt konkret som ei bølle og en anseelig motstander.
Dette henger sammen med hans rolle i min families historie.
Som sagt var han skarpretter og gift med Anne som muligens hadde en historie som prostituert.

Det er Annes navngivning som skapte Lars som person.
Og min onkel har kommet med noen hint som tyder på at han tok livet av noen.
Ikke Ole, faren sin, som jeg har antatt men sønnen sin.
Johannes-navnet.
Som også finner sin link med mitt etternavn forresten.

Og han fikk bøddelrollen fordi folk i bygda var redd ham.

Men navnet Lars møtte jeg tidig, allerede på barneskolen i en ganske mislykket slåsskamp mot en Lars.
Og Larsen var mine naboer. Etc etc.

Grunnen til at jeg ble oppmerksom på Lars' rolle i selve historien henger sammen med fastlåsningen som bygda gjorde i forhold til veibygning, bildekkfirma etc.
Det ble skapt en splittet virkelighet på min eiendom som finner sin videre forståelseshorisont hvis vi ser på en del av det scenarioet jeg har skissert.
Lars kom till "syne".

Jeg har nevnt Hitlers nødvendige bygning av Israel for å kunne begynne utryddelsen av jøder.
Det peker direkte mot Dylan etc og deres tilnærming til nazisme og David konkret.
De forsøker å finne tilbake til røtter der de kom fra.
Israel er for de fleste av dem en låst umulighet.

I en spent situasjon har det ført til at Israel som symbolsk virkelighet har blitt sammenfallende med nazisten.
Yoko kan antagelig kun holde ut scenarioet via en tilknytning til muslimer.

Hitler har virkelig blitt presset inn i Israel.
Eller ut på mitt rottejorde og videre i et symbolsk Hagenland (på denne ganske billedlig riktige framstilling av verdens elendighet) på Brandbu.

Bowie er blitt nøyaktig lik Israel og styrer sitt domene fra en moralsk ganske sinnsyk vinkling av verden.
Yoko løper rundt i New Yorks gater og pusher forbipasserende menn til å bli horer.
Omtrent som en vanlig jomfru Maria du finner overalt ellers.

Life...But How To Live It?

Den eneste interessante gruppa kjølvannet av punken, med ståsted Blitz-huset og som oppdager av seg selv etter at Ym-Stammen, Betong Hysteria og Svart Framtid hadde skapt en tradisjon som via Kafka Prosess og So Much Hate hadde strandet den eneste gjemværende kreative sjelen Gunnar Nuven i Tyskland var Life But.

Med en kvinnelig vokalist gikk de videre i mange år, og kanskje de eksisterer enda?
Kanskje Blitz-huset eksisterer?
Og hva var interessant med fenomenet?

Jo, at det eksisterte en lomme i hovedstaden oppretthodlt av terror innenfra og utenfra og omskapt til et levende Colluseum for Løver med en naturlig overbygning med kråker på taket (RadiO Rakel).

Og det kreative uttrykket kommer fram med et Spørsmålstegn.
Ikke stilt til dem selv, og heller ikke som et kamprop-spørsmål (noe som antagelig fikk det kreative aspektet ved en total meningsløshet til å være å holde ut).

Life...But how To Live It? stiller sitt spørsmål til enhver uinteressert i gata utenfor.
Og meningen er nøyaktig sammenfallende med datteren som kommer hjem til pappa og spør "Kan jeg få låne noen penger av deg?"

Og under spørsmålet ligger den ekstreme muligheten for at Life But ikke spør, men tvert i mot kontakter spanske baskiske frihetskjempere, muslimske terrorister og til og med nazister (som vi har sett har skjedd globalt).
Hvis vi kan se Blitzhuset som et symptom på problemet som Dietrich synliggjør på en annen måte ved de total motkreftene, men egentlig henger sammen med kvinnelig frigjøring for 3-4000 år siden er det opplagt at spørsmålstegnet er viktig som avdekker av en nødvendig tilknytning til motparten.

Kun når Life But klarer å stille et spørsmålstegn til seg selv uten å samtidig avise omverdenen gir spørsmålet noen mening.
Spørsmålstegenet som teknikk til total avvisning er sett fra et egyptisk ståsted kun en total identifisering med løven og et nikkende samtykke fra en gribb, eller en total overgivelse til de livsfarlige negrene fra en annen synsvinkel.

Så hva kan dere gjøre med det?